Kjør debatt!

sol og ferie

Så var ferien min over. Og sommeren? Utenfor ateliervinduet er det grått og vått. Måkeungen som skreik så sultent på taket utenfor gangvinduet på forsommeren, går nå hvileløst omkring på parkeringsplassen, skittengrå i fjæra, uten det søte lubne, kosebabymåkedunet som gjorde alt rabalderet den lagde, sommerlig og optimistisk før ferien. Nå ser den like forvirret ut som jeg føler meg, der den spaserer omkring, og ser nesten litt forurettet ut. Burde den ikke fly et sted?

Hvert år starter jeg ferien med uhensiktsmessig optimisme og engasjement, jeg er overstadig energisk og løper rundt for å være hysterisk lykkelig i sol og sjø, og hvert år kommer uroen snikende sterkere og sterkere for hver fridag som går, og når ferien nesten er slutt, er jeg så nevrotisk, skjelvende, overbadet, overbrun, overspist, oversovet og overferiert, arbeidssky, men atelierlengtende, irriterende, hektisk, at jeg vennlig men bestem blir anmodet av mannen om å ta noen timer på atelieret.

I går kjørte han meg i regnet, og da han satte meg av, sa han at jeg bare kunne ringe når jeg var klar, så kom han og hentet meg igjen. Så kjørte han hjem, til huset fullt av unger, frokostlaging og veggen som vi begynte å rive kl ett om natta.

Men jeg var på atelieret. Jeg kjente det med en gang jeg åpnet døra. Pulten var ryddet, alle bildene sto fint lagret opp mot veggen, tubene med maling var klemt fint sammen på enden og hadde korken på, penslene var nyvasket, gulvet reint, jeg kjente det, men nå da jeg skal beskrive hva jeg kjente her, blir alle ordene feil. Jeg kjente det som å komme ”hjem”, eller som å treffe min beste, mest fortrolige venn etter lang adskillelse, det kjentes ”rett”, eller ”trygt”, det kjentes som en ”lettelse”. Egentlig kjentes det ikke som noe av dette, men jeg var på atelieret. Ferien var over. Og det var på tide å sette i gang.

Det er derfor uroen hadde bygd seg opp, fordi ferie, og sol, og fri bare er akkurat det. Ferie, og sol, og fri; livet tar jo ikke ferie. Verden tar jo ikke ferie. Kunsten tar ikke ferie, jeg tar egentlig ikke ferie. Kan jeg bare begynne da?

Kunstbloggen, Sesong 2:
Rett før jeg gikk på ferie, ”raste” det en debatt i Aftenbladet med små drypp i diverse sosiale medier om kunstkritikk. Dvs. ”raste”? Det ”raser” aldri debatter om kunst, det nærmeste vi kommer ”rasing” er hvis Marianne Aulie har skvettet champagne på bildene sine før hun setter fyr på dem, eller når Vebjørn Sand påstår han er den eneste som kan male en hånd, eller hvis Nerdrum har unndratt en haug med millioner, da hender det at debatten kruser seg i hvert fall.

Når det er snakk om viktige ting, for eksempel kulturmeldingen, eller at en israelsk ambassadør har ødelagt et kunstverk, eller når kunstfagstipend legges ned, eller kunstverk ”forsvinner” fra bydelshus, nei, da er det fint lite debatt. Det blir ikke nevnt at Ai Weiwei har vært i Oslo, mens jeg vet hva Bruce Springsteen har hatt på seg hver dag siden han ankom Gardermoen. Jeg vet hva fotballspillerne i Viking spiser til frokost, jeg blir løpende oppdatert om kosthold og trening, at faren til broren til en eller annen kjendis døde i fjor, og at hun der ”I’m a Barbiegirl in a barbieworld” er strålende fornøyd med kroppen sin, er noe alle vet.

Men hvem har fått med seg debatten om stipendmidlene? Kunne ikke det egentlig være interessant for Stavanger Aftenblads lesere? Jeg mener, det blir stadig argumentert med kunstnere som lever av statsstøtte, her kunne virkelig folk fått vann på mølla?

Allikevel, Jørund Aase Falkenberg og Magrethe Aanestad skrev et innlegg der de var misfornøyd med kritikken Sigrun Hodne hadde gitt dem og Tou Camp, Solveig Sandelson svarte, Sigrun Hodne svarte, Christine Hansen skrev et innlegg mot en kritikk Trond Borgen skrev av utstillingen til Aanestad og Falkenberg, og så svarte Borgen på den, og Aanestad og Falkenberg skrev enda et innlegg, og plutselig lignet det på en debatt. Men om hva?

Under Borgens innlegg på nettet ligger det tre kommentarer som illustrerer problemet: De gjør narr av kunstverket ved å fortelle hvor tullete det er, dette er ikke kunst, sier de, og avslører sin uvitenhet uten en gang å være klar over det. Og gjorde du dem oppmerksom på at de faktisk ikke vet hva de snakker om, ville de ikke skjønne at de har dummet seg ut.

Vi trenger debatt om kunst for at sånne som dem i det minste skal forstå at de ingenting vet (om kunst). Vi trenger at det blir skrevet like mye om Toril Johannessen og Matias Faldbakken som Tone Damli Aaberge og Kurt Nilsen. Vi trenger å få vite at når Marit Victoria Wulff Andreassen blir omtalt i et nytt kunsthistorisk  verk, så er det vel så viktig som at Kaizermusikalen Sonny blir spilt i operaen. Vi trenger at de skriver om Art Basel, om dOCUMENTA, om kunsten i det nye konserthuset, om at Stavanger er den eneste byen som ennå ikke har bestemt hvor 22. juliminnesmerket til Widerberg skal stå (enda det for ikke så lenge siden hastet og måtte skje før 22. juli). Hvorfor? Fordi det er viktig, noe kommentarene på resten av nettdebattene viser, enten de debatterer Romfolk, politikernakenkalendere, eller fotball.